HIV og AIDS

Redaksjon

Hva er HIV?

HIV betyr "Human Immundefekt Virus". I likhet med alle andre virus, har heller ikke HIV noe selvstendig stoffskifte, og HIV må derfor angripe levende celler og utnytte disse cellenes stoffskifte til å lage kopier av seg selv. HIV angriper noen av de cellene som spiller en avgjørende rolle i det normale immunforsvaret. De hvite blodlegemene, som HIV især angriper, kalles T-hjelpeceller eller CD4-celler.

I starten kan HIV-infeksjonen (den primære HIV-infeksjon) ha to forløp. Man kan enten få en kortvarig influensalignende sykdom 1 - 6 uker etter smittetidspunktet, eller man kan ha en stum infeksjon som ikke gir noen symptomer. Men selv om man ikke har symptomer, kan man fortsatt smitte andre.

6 - 12 uker etter smittetidspunktet har de hvite blodlegemene laget så mange antistoffer mot HIV, at de kan måles i blodet. Har man HIV-antistoffer i blodet, er man HIV-positiv.

Heretter vil den smittede som regel føle seg frisk i lang tid, men infeksjonen er aktiv i kroppen, og det dannes hele tiden virus, som så kan smitte og ødelegge nye blodceller. Antallet av T-hjelpeceller i blodet faller langsomt, og når immunforsvaret etter en årrekke er nok svekket, begynner den smittede å få symptomer. Sykdommen kan utvikle seg ytterligere, og den smittede får AIDS. Uten behandling går det i gjennomsnitt 9 år fra smittetidspunktet til utvikling av AIDS.

 
Hva er AIDS?

AIDS betyr "Acquired Immuno-Deficiency Syndrome". Oversatt til norsk blir det til "Ervervet ImmunDefekt Syndrom". AIDS er en sykelig tilstand som oppstår fordi HIV-virus har ødelagt så mange T-hjelpeceller at immunforsvaret ikke lenger gjenkjenner og reagerer fornuftig på alle de små og store angrep som vårt immunforsvar konstant blir utsatt for gjennom våre daglige gjøremål. HIV kan også angripe nervesystemet. En rekke forskjellige symptomer kan vise seg:

• Tretthet.
• Uforklarlig vekttap.
• Gjentatte luftveis- og hudinfeksjoner som ikke kan påvirkes av behandling og tar mye lenger tid å komme over enn normalt.
• Feber.
• Oppsvulmede lymfeknuter.
• Diaré.
• Blemmer i munnen (små dype sår, hvor en liten blære ofte er det første tegnet).
• Nattlige svettetokter.
• Infeksjoner som har ligget i dvale i kroppen kan blusse opp ( Herpes, toxoplasmose, helvetesild med flere).
• Alvorlige infeksjoner med mikroorganismer som normalt holdes i sjakk av vårt immunforsvar. Såkalte opportunistiske infeksjoner. Det kan tilkomme en lang rekke andre følgesykdommer (kreft, demens mm).
• Til sist kan sykdommen bli så alvorlig at den smittede dør.

 
Smitteveier

Vanlig sosialt samvær med HIV-positive smitter ikke! Man kan derimot bli smittet ved:

• Ubeskyttet sex, det vil si sex hvor det ikke brukes kondom.
• Blod-til-blod-smitte. For eksempel ved bruk av, eller uhell med urene kanyler (sprøyter), ved transfusjon med et forurenset blodprodukt eller blod.
• Smitte fra mor til barn. Kan skje under graviditeten, under fødselen og via morsmelken.

Hvem har særlig risiko?

• Personer som har ubeskyttet sex med folk fra områder av verden hvor HIV er spesielt hyppig forekommende (Afrika syd for Sahara, Karibien, Asia).
• Homoseksuelle og biseksuelle menn som har ubeskyttet sex med mange skiftende partnere.
• Kvinner som har ubeskyttet sex med mange skiftende partnere, især biseksuelle menn.
• Prostituerte som har ubeskyttet sex, deres kunder og deres kunders øvrige seksuelle bekjentskaper.
• Forhold hvor den ene personen har skiftende partnere
• Sprøytenarkomane som deler kanyler.
• Helse- og renovasjonspersonale med risiko for stikk og rift.
• Barn med en HIV-smittet mor.
• Personer som har fått mange blodtransfusjoner eller som tidligere er blitt behandlet med blodprodukter.

Hvordan unngår man smitte?

• Bruk kondom. Det er ingen garanti mot infeksjon, men det nedsetter risikoen for smitte vesentlig.
• Unngå å bruke narkotika som inntas med sprøyte. Del ikke sprøyte med andre. Unngå blodtransfusjoner i visse land som kanskje ikke tester blodet for HIV.
• Mennesker som er smittede eller tilhører risikogrupper bør ikke gi blod, sæd eller organer.
• Selv om man har en negativ HIV-test kan man være HIV-smittet, det er bare ikke dannet     tilstrekkelig med antistoffer enda. Man kan også ha blitt smittet etter at HIV-testen er tatt.

Kanskje smittet, hva så?

Har du vært utsatt for mulig smitte, bør du henvende deg til lege snarest mulig for å få rådgivning vedrørende testing og evt. behandling. I de fleste tilfeller vil legen tilråde at du blir testet ca. 3 måneder etter den mulige smitte. Hvis du nylig har vært utsatt for spesielt stor risiko for å bli smittet, eller har symptomer som ved den primære HIV-infeksjon, vil du bli tilbudt å bli testet for både antistoffer og for selve viruset (HIV antigen). I noen tilfeller av tidlig HIV-infeksjon vil man nemlig velge å innlede behandling.

Hvis du med sikkerhet eller stor sannsynlighet vet at din partner var HIV-positiv eller du ble utsatt for smitte ved et uhell (f.eks. stikk på kanyle), vil man i spesielle tilfeller starte en behandling som prøver å forhindre at du i det hele tatt blir smittet med HIV. Denne forebyggende behandling skal helst startes få timer etter den mulige smitte. Behandlingen er ikke uten bivirkninger, og innen den iverksettes skal det derfor vurderes hvor stor risikoen er for at du er smittet. Det skjer i samråd mellom deg, behandlende lege og den lokale/regionale infeksjonsmedisinske avdeling.

Du kan få ytterligere opplysninger hos din behandlende lege og via linkene nedenfor.

Hvor kan jeg bli HIV-testet?

Å bli HIV-testet er gratis, anonymt hvis du ønsker det, og frivillig. Du kan bli HIV-testet:

• Hos din allmennpraktiker.
• Hos enhver annen allmennpraktiker.
• På klinikker for hud- og kjønnssykdommer.

I enkelte tilfeller er det ikke frivillig å bli HIV-testet. Du må la deg teste, hvis du ønsker: 

• Å bli bloddonor.
• Å donere noen av dine organer til transplantasjon.
• At sæden din skal kunne brukes til kunstig befruktning.
• Å levere ammemelk.
• Å adoptere barn, eller få en eggtransplantasjon.

Hva er behandlingen og hvilken medisin kan gis?

Det utvikles hele tiden nye og mer effektive behandlinger for å bekjempe HIV og redusere innholdet av virus i blodet.

HIV er dessverre et ytterst effektivt virus som kan endre noen av egenskapene sine, mutere, og skape HIV-varianter som er motstandsdyktige (resistente)  overfor de enkelte stoffer. For å minske risikoen for resistensutvikling  og for å ramme virus på flere fronter samtidig tilbyr man behandling med flere typer medisin samtidig.

• Antivirale stoffer mot HIV  som hemmer virusets videre spredning i kroppen. Man blir ikke helbredet og man kan fortsatt smitte, men behandlingen medfører at immunforsvaret styrkes, slik at den smittede blir mindre mottakelig for infeksjoner. Man vet ennå ikke med sikkerhet hvor lenge behandlingseffekten holder seg.
• Spesifikk behandling av infeksjoner m.m.
• Vaksinasjon mot blant annet influensa, lungebetennelse og smittsom leverbetennelse (hepatitt).
• Symptomatisk behandling, for eksempel behandling av kvalme og manglende appetitt.

Hva kan jeg selv gjøre?

Hvis du ikke har noen å snakke med, kan du søke psykologhjelp for å få hjelp med bekymringer og nedstemthet, som ofte følger med når man er smittet med HIV.

• Du skal straks få behandling for alle infeksjoner og andre følgesykdommer. I alvorlige tilfeller bør du behandles på sykehus.
• Jo tidligere diagnosen stilles, jo større effekt har du av behandlingen.
• Har du vært utsatt for smitterisiko bør du la deg teste, også selv om du føler deg frisk.
• Søk kontakt med AIDS støttegrupper.
• Du skal sørge for å få en nærende og variert kost, da sykdommen svekker  fordøyelsessystemet.

Tegn på mulig forverring

• Alvorlige infeksjoner i forskjellige organsystemer. Det er spesielt infeksjoner som immunforsvaret hos friske kan holde i sjakk. Men for deg kan de være livstruende. Noen av de vanligste er tuberkulose, lungebetennelse med Pneumocystis carinii, toxoplasmose i hjernen, reaktivering av Cytomegalovirus og infeksjoner med soppen Candida Albicans.
• Kreft, spesielt hudkreft (Kaposis sarkom)og lymfekjertelkreft.
• Meningitt og encephalopati, en hjernesykdom som bl.a. gir demens.
• Død.

Hvordan er prognosen?

Sykdommen regnes for uhelbredelig. Mange av følgesykdommene kan behandles. Det kan gå fra 5 til 15 år fra du er HIV-positiv til AIDS utvikler seg. Med de moderne behandlingsmulighetene som er tilgjengelige er overlevelsestiden blitt forbedret betydelig og mange vil kunne leve i flere tiår med god behandling.

Etter et opplegg av Flemming Andersen, lege,  Court Pedersen, Professor, overlege dr.med.

(Sist oppdatert: mandag 17. juli, år 2000)

• AIDS & HIV
• Gonore
• Herpes genitalis
• Klamydia
• Kjønnsvorter
• Skabb
• Skjedebetennelse og utflod
• Syfilis
• Underlivsbetennelse
• Underlivssmerter
• Gynekologisk undersøkelse - slik gjøres det
• Kondomer - verdt å  vite
• Kjønnssykdommer - verdt å vite
• Mikroskopi og dyrkning - verdt å vite
• Virus og bakterier - hva er forskjellen?
• Kjønnssykdommer

Søk i NettDoktor.no:  

© Copyright 1999 - 2008 NettDoktor.no - All rights reserved

Til toppen av siden