Kreft i tykktarm og endetarm

Hva er kreft i tykktarm og endetarm?

Denne kreftformen oppstår som resultat av forandringer av slimhinneceller i tarmen. Sykdommen kan behandles med operasjon.

Det er neppe tvil om at hyppigheten av kreft i tykktarmen og endetarmen henger sammen med kost- og miljøfaktorer. Men vår kunnskap om dette er fortsatt begrenset. Mens hyppigheten av for eksempel kreft i magesekken er falt til en tredjedel gjennom de siste tiårene, så er det ikke skjedd noe fall når det dreier seg om kreft i tykktarm og endetarm.
Sykdommen kan oppstå livet gjennom, men er sjelden før 40 års alderen.
Man mener i dag at kost uten fiber, men med høyt innhold av raffinerte sukkerarter, fremmer utvikling av kreft i tarmsystemet. Det er altså bløt mat, som hverken krever tenner eller spytt for å gli ned. Hvorfor vet man ikke sikkert, men kanskje er det, fordi den bløte kosten bruker lengere tid på å passere gjennom tarmsystemet. Kontakten mellom eventuelle kreftfremkallende stoffer i kosten og slimhinnen forlenges, og sykdomsrisikoen økes.
Fiberrik kost er derimot sunt, og derfor er det bra at mange nordmenn i dag forsøker å omlegge kostvanene sine , slik at for eksempel grovt, fiberrikt brød og friske grønnsaker utgjør en stigende del av kosten, mens det blir spart på fett og søtsaker.
Foruten kosten er det en rekke lidelser som kan øke risikoen for å utvikle kreft i tykktarm og endetarm. Det er for eksempel tarmpolypper og kronisk tykktarmsbetennelse.

Symptomene ved tykktarmskreft kan være svake og snikende. Tretthet, manglende apetitt og vekttap kjennes fra så mange andre sykdommer. Forøvrig er endringer i avføringsmønsteret nokså karakteristisk. Noen får forstoppelse, andre løs mage og atter andre vekslende avføring.
Jo høyere oppe i tykktarmen forandringene sitter, desto svakere er fornemmelsene. Har du trykkende smerter og kanskje utfylling til høyre i maven, kan det være første tegn på sykdom. Avføringen er sjeldnere påvirket, men er det blod i avføringen kan det være tegn på kreft.
Sitter svulsten lengere ned i tarmen er avføringssymptomer mer hyppig. Avgang av blod og slim er typisk. Smertene er nærmest kolikkaktige, men lindres når det er avgang av luft og avføring.
Sitter svulsten helt nede i endetarmen vil det ofte komme flere lokale symptomer i tillegg. Dette kan være økt smertefull trang til avføring. Smertene strekker seg ofte ned mot endetarmsåpningen. Blod- og slimavgang fra tarmen ses både i forbindelse med avføring og i periodene mellom avføring.
I en del tilfeller opptrer hemorroider samtidig. Det kan narre en til å tro, at det er dem alene, som er skyld i symptomene.

Ved mistanke om kreft i tykktarmen, vil legen både kjenne og kikke opp i tykktarmen.
Den beste undersøkelsen er i dag koloskopi. Andre undersøkelser - rektoskopi og anoskopi - kan også være nødvendige.

Hvis du i 14 dager har hatt symptomer med avgang av slim eller blod på avføringen eller har lagt merke til andre forandringer i din avføring i samme tidsrom, bør du kontakte lege. Er du over 40 år, er det faktisk nødvendig.

Den vesentligste behandling er operasjon, og 2 av 3 kommer heldigvis så tidlig at det kan la seg gjøre å fjerne svulsten helt, samtidig som det konstateres at sykdommen ikke har rukket å spre seg til andre organer, f.eks. leveren.
Hvilken teknikk som brukes ved operasjonen avhenger blant annet av størrelse og lokalisasjon av svulsten.
I noen tilfeller kan man nøye seg med å fjerne den syke delen av tarmen, i andre tilfeller er det en bedre løsning - i hvert fall midlertidig - å føre tykktarmen ut på magen - en såkalt kolostomi.
Sitter svulsten lavt i endetarmen vil det som regel være nødvendig å fjerne denne, lukke endetarmsåpningen og føre tykktarmen ut på magen.

På forhånd er tanken om kolostomi avskrekkende for de fleste, men heldigvis er teknikken i dag så god og posene så effektive at de fleste lærer seg å leve med dette rimelig fort. For øvrig har mange nytte og glede av tilknytning til en forening for stomipasienter.
Nye undersøkelser har vist at noen pasienter har nytte av medisinsk behandling etter operasjonen.

Etter et opplegg av Erik Fangel Poulsen, spesialist. Skrevet i 2000.