Blodprøver

Hva er blodprøver?

Blodprøver er meget nyttige og kan brukes i utredningen av svært mange tilstander. Blodet består av flere forskjellige celletyper som er oppløst i en væske som kalles plasma. Hvis blod størkner vil cellene og noen av proteinene bli til en fast masse. Den væsken som blir tilbake kalles for serum. På serumet kan man utføre mange kjemiske og immunologiske prøver. Man kan også undersøke om det er mikroorganismer i blodet ved dyrkning og mikroskopi.

Hvordan tas en blodprøve?

Det kan tas blodprøver både fra pulsårer (arterier) og vener. Hvis man bare har bruk for et par dråper blod er det nok å stikke et lite hull i øreflippen eller en finger.

• Hvis man skal ta blodprøve fra en vene vil man ofte stikke i en av de overfladiske blodårene på innsiden av albuen.
• Først gjør man venen mere tydelig ved å binde et bånd rundt overarmen. Det kan stramme litt, men det gjør at venene fylles med blod og det blir lettere å ta prøven.
• Så tørker man av stikkstedet.
• Heretter stikkes nålen inn i venen. Nålen vil enten være tilsluttet et blodprøveglass med undertrykk eller en sprøyte hvor man trekker ut et stempel for å lage undertrykket.
• Når prøvene er tatt fjernes nålen og det settes en vattott med et plaster over stedet. Det er en god ide å bøye armen rundt vattotten i ca ½ minutt for å stoppe en eventuell blødning.
• Hvis det skal tas en blodprøve fra en pulsåre (arterie) stikker man som oftest den som ligger ved håndleddet. Dette kan være litt mer ubehagelig enn en vanlig blodprøve fordi karveggen er mer følsom i arterier enn i vener.
• Etter at man har tatt en prøve fra pulsåren på håndleddet må man trykke en vattott over stikkstedet i minst 2 minutter for å unngå blødning og blåmerker.

Hva måler man i blodet?

Blodet inneholder hvite blodlegemer (leukocytter). De er viktige i kroppens forsvar mot infeksjoner med for eksempel bakterier og virus. Blodet inneholder også røde blodlegemer (erytrocytter) som er runde og flate. De inneholder et protein som heter hemoglobin. Hemoglobinet er ansvarlig for å frakte oksygen fra lungene og rundt i kroppen. Hemoglobinet frakter også karbondioksid fra vevene og til lungene hvor vi puster det ut. Blodplatene (trombocyttene) er nødvendige for blodets evne til å størkne (koagulere).

Undersøkelser av blodet skal ses i en sammenheng. En grundig undersøkelse av blodbildet vil derfor omfatte flere av de undersøkelsene som er nevnt nedenfor pluss en telling av antall blodplater

• Hvite blodlegemer:
  Det totale antall hvite blodlegemer per liter bestemmes og prosentvis fordeling av de forskjellige typene angis.
• Et fall i antallet hvite blodlegemer kan blant annet skyldes immunsykdommer, virusinfeksjoner og noen medisiner.
• En stigning i antallet hvite blodlegemer kan skyldes en bakterieinfeksjon, blødning eller brannsår.
• Det kan skje forskyvninger i fordelingen av de forskjellige typene av hvite blodlegemer ved blant annet virusinfeksjoner, leukemi, noen kreftformer, malaria og allergi.
• Man kan også bruke målinger av hvite blodlegemer til å følge noen sykdommers utvikling og tilpasse behandlingen etter dette.

• Røde blodlegemer:
  De to viktigste målinger som gjøres på røde blodlegemer er måling av hemoglobinkonsentrasjonen, det som ofte kalles for blodprosenten, og en bestemmelse av antallet røde blodlegemer per liter.
• Ved blodmangel (anemi) vil hemoglobinkonsentrasjonen være nedsatt. Antallet av røde blodlegemer per liter vil avhenge av hvilken type blodmangel det er snakk om. For en oversikt over de forskjellige typer av blodmangel, se Tema om Blod, Hjerte og kretsløp og blodmangel ved graviditet.

• Hematokrittverdien:
  Denne verdien forteller hvor stor prosentdel av blodet som utgjøres av røde blodlegemer. Dette kan gjøres ved å sentrifugere et prøveglass med blod. Da de røde blodlegemene er tyngst vil de legge seg på bunden av glasset. Man kan så bestemme hvor stor del av det totale væskevolum de utgjør.
• Lav hematokrittverdi vil man se ved nesten alle typer av blodmangel og en tid etter et større blodtap.
• En høy hematokrittverdi vil man se ved væskemangel, forbrenninger og etter kirurgiske inngrep.

• Blodutstryk:
  Dette er en undersøkelse hvor man undersøker cellene i blodet under et mikroskop. Det gjøres ved at man stryker en bloddråpe utover et objektglass som så tørkes og farges. I mikroskopet kan man se cellenes form og størrelse.
• Hvis de hvite blodlegemene har en unormal form kan det for eksempel være tegn på kyssesyke (mononukleose) eller leukemi.
• Hvis de røde blodlegemene er bleke kan det være et tegn på blodmangel som følge av en jernmangel (jernmangel anemi). Hvis de røde blodlegemene har en unormal form kan det skyldes andre typer blodmangel (f.eks. perniciøs blodmangel eller sigdcelleanemi)
• Ved å bruke andre fargemetoder kan man også undersøke blodet for parasitter som for eksempel malaria og sovesyke eller for bakterier ved blodforgiftning.

Hvordan undersøker man blodets evnet til å størkne?

Hvis blodets evne til å størkne (koagulere) er unormal kan det være nødvendig med flere undersøkelser.

Når det går hull på en blodåre vil det dannes en liten propp på innsiden av karveggen. Proppen består av blodplater, og proteiner fra blodets plasma som kalles koagulasjonsfaktorer. Hvis man har en tendens til å blø, kan det skyldes et for lavt antall blodplater eller mangel på noen av koagulasjonsfaktorene. En økt tendens til å danne blodpropper kan skyldes mangel på noen av de faktorene som regulerer og hemmer systemet. Hvis årsaken til blodets nedsatte evne til å størkne, er mangel på noen av koagulasjonsfaktorene, vil det ikke være nok å vurdere blodbildet alene.

• En nedsatt funksjon av det systemet som er ansvarlig for blodets evne til å størkne, kan skyldes en arvelig tilstand. Som regel vil man da mangle en bestemt koagulasjonsfaktor.
• Forstyrrelsen kan også skyldes en sykdom i leveren. Leveren produserer koagulasjonsfaktorene og nedsatt leverfunksjon vil kunne gi mindre mengde av disse faktorene i blodet.

Etter et opplegg av Carl J. Brandt, lege