Beinskjørhet (Osteoporose)

Hva er beinskjørhet?

Beinskjørhet (osteoporose) er en sykdom hvor beina mister en del av kalkinnholdet og styrken, slik at det kan oppstå beinbrudd av seg selv eller ved lette påvirkninger som å snuble eller feilløft ("lavenergibrudd"). Man kan definere beinskjørhet ut fra måling av beinmineralmengden ved beinskanning.

Sykdommen er sjelden før 55-årsalderen, mens hyppigheten stiger sterkt med alderen. Kvinner rammes oftere enn menn. Når man har beinskjørhet, får man lett beinbrudd, spesielt i ryggen, i håndleddet og i lårbeinshalsen. Forebyggelse av beinskjørhet skjer gjennom et sunt levevis, kalk- og D-vitamintilskudd og hos kvinner eventuelt behandling med kvinnelig kjønnshormon. Da de farligste beinbruddene - hoftebruddene - nesten alltid oppstår ved fall, er fallforebyggelse svært viktig. Beinskjørhet er en kronisk sykdom, men det finnes medisin som kan øke beinas kalkinnhold og nedsette risikoen for nye beinbrudd.

Hvorfor får man beinskjørhet?

Man vet ikke hvorfor det naturlige beintap, som begynner allerede i 30-års alderen, hos noen fører til beinskjørhet mens andre ikke får sykdommen. Beinskjørhet kan både være en følge av at man i ungdomsårene har oppbygget en for liten beinmasse, og at man har mistet beinmasse relativt raskt gjennom lengre tid. En lav beinmasse i ungdomsårene kan være arvelig, men kan også skyldes for lite mosjon og for lite kalk (meieriprodukter) i kosten. Tidlig overgangsalder, tobakksrøyking, alkoholforbruk, kroniske sykdommer (gikt, bronkitt, noen tarmsykdommer, cushings syndrom) mistenkes alle for å gi beinavkalkning. Lengre tids behandling med binyrebarkhormon (prednisolon) øker risikoen for beinskjørhet - er dosen under 7½ mg om dagen er problemet ikke så stort. Binyrebarkhormon er desverre uunnværlig i behandlingen av mange sykdommer.

Hvordan oppleves beinskjørhet?

Mange har beinsmerter, ofte i ryggen og korsryggen, men det behøver ikke å være symptomer så lenge man ikke har hatt beinbrudd. Nedsatt beinmengde gir ikke symptomer i seg selv. Har man hatt et brudd på lårbeinshalsen, kan det få følger i form av dårlig gangfunksjon med behov for stokk eller gangstativ. Ved sammenfall i ryggen kan man bli rundrygget så ribbeinskanten og hoftekammen støter sammen når man puster, noe som er smertefullt.

Hva er faresignalene?

• Beinbrudd, som kommer av seg selv eller ved veldig liten belastning, for eksempel om man snubler.
• Et knekk i ryggen med plutselige, kraftige smerter.
• Tidlig overgangsalder.
• Lav kroppsvekt, røyking, beinskjørhet i familien
• Lengre tids behandling med prednisolon eller annen medisin, som kan avkalke beinene.
• Sykdommer som kan medføre osteoporose (giktlidelser, tarmsykdommer)

Hva kan man selv gjøre?

• Sørge for å få rikelig mosjon regelmessig hele livet igjennom.
• Sikre at man får tilstrekkelig kalk og D-vitamin i kosten.

De offisielle nordiske anbefalinger er:

Kalktilskudd:

En god tommelfingerregel for voksne er å prøve og få 1000 mg kalk i døgnet (for eksempel 8 dl skummetmelk).

• Etter overgangsalderen anbefaler osteoporoseforskere 1200 - 1500 mg kalk i døgnet.
• Det samme gjelder hvis man er i behandling med binyrebarkhormon.

Om man ikke liker eller tåler meieriprodukter er det nødvendig å ta et kalktilskudd. Det finnes utmerkede reseptfrie

Uansett annen behandling, bør man bruke kalktabletter som fås med og uten Vitamin D3. På resept fås tyggetabletten "Calcigran Forte", dom anbefales til dem med påvist beinskjørhet. Antall kalktabletter avhenger av inntaket av meieriprodukter. Har man for eksempel passert overgangsalderen og ikke spiser ost eller drikker melk, bør man ta tre tabletter kalk eller to tabletter Calcigran forte. Kalktilskuddet bør tas til måltidene, fordelt på 2-3 doser.

D-vitamin:

• D-vitamin finnes i fet fisk, og også i konservert fisk som marinert sild, sardiner, laks og makrell i tomat.
• Det kan også dannes i huden hvis man sørger for å få nok sollys.
• Eldre bør i sommerhalvåret oppholde seg i sollys minst ½-1 time daglig, og om vinteren spise fet fisk regelmessig.
• Ellers bør man ta et D-vitamintilskudd på 10 mikrogram (400 enheter) daglig.

Har man beinskjørhet, anbefaler de fleste osteoporoseforskere 800 enheter (20 mikrogram) D-vitamin om dagen (en allminnelig vitaminpille inneholder 200 enheter.

Annet:

• Man bør unngå tobakk og begrense alkoholinntaket. Det årlige beintap er cirka dobbelt så stort hos røykere - statistisk sett er hvert sjette hoftebrudd forbundet med en røyker.
• I følge en meta-analyse i BMJ fra oktober 1997, er det en klar økt risiko for beinbrudd hvis man røyker.
• Man bør overveie behandling med kvinnelig kjønnshormon, spesielt hvis overgangsalderen kommer tidlig (før man er 45 år).

Det er viktig å innrede hjemmet og hverdagen på en måte så fall unngås. Cirka hvert 20. fall i hjemmet medfører brudd, og av disse er hvert femte et hoftebrudd.

Hvordan stiller legen diagnosen?

Har man hatt "lavenergi" beinbrudd, dreier det seg oftest om beinskjørhet, så det vil ikke alltid være nødvendig med beinskanning.

• Har det ikke vært beinbrudd, er det derimot kun en beinskanning ("BMD-måling"), som kan avgjøre om man har beinskjørhet eller ikke.

Skal man avgjøre om man har beinskjørhet er en skanning av korsrygg og hofte sikrere enn en underarmsskanning. En beinskanning er ofte en betingelse for å få medisintilskudd til behandling.

Selv om beinskanning noen ganger kan unnværes (hvis det har vært beinbrudd ved en liten belastning), er en vanlig legeundersøkelse og blodprøver nødvendige, for at man kan være sikker på, at det dreier seg om beinskjørhet. Beinbrudd og avkalkning av beina kan være tegn på sykdommer, som skal behandles annerledes enn beinskjørhet. Beinbrudd kan for eksempel også skyldes kreftsykdommer, vitaminmangel eller sykdommer i beinmargen, men beinskjørhet er den vanligste årsaken.

Hvordan er prognosen?

Har man hatt beinbrudd som resultat av beinskjørhet, har man større risiko enn andre for å få nye beinbrudd. Risikoen er godt og vel fordoblet, men avhenger av hvor lavt beinas kalkinnhold er og om man har tilbøyelighet til å falle.

Kun ved brudd på lårbeinshalsen er det en økt risiko for dødsfall (det gjelder kun i det første året etter beinbruddet).

Skrevet av Jarle Rørvik, spesialist i radiologi, etter et opplegg av Bo Abrahamsen, Lege, PhD og Leif Mosekilde, Overlege, Professor dr.med. Oppdatert i 2016.